DE UFØDTES STJERNE
For å motvirke polarisering i samfunnet er det viktig med en visjon som forener – et verdifellesskap.
Humanisten Seneca skrev om menneskeslektens stat allerede for 2000 år siden.
Det peker på at det første og viktigste fellesskapet vi tilhører er det å være mennesker.
Roseslottet vil inspirere til å skape fremtiden ut fra troen på menneskeverd og frihet og med dette bidra til det mentale vernet, som er det egentlige forsvarsverket mot totalitære krefter.
Tror vi på menneskets iboende verdighet kan vi frilegge et felles ståsted og fundament. Vår visjon av menneskeverdet kulminerer i hovedkonstruksjonen
i midten av Roseslottet: «De ufødtes stjerne».
Med sitt universelle geometriske språk vil den fortelle om universelle verdier. Den er en stjerne som lyser mot oss fra fremtiden og vitner om at vi også har et fellesskap med de generasjonene som kommer etter oss. Ved stjernen kan publikum lese Verdenserklæringen om menneskerettighetene.
Stjernen er tenkt som en visjon av den greske bystatens transparens og samtidig viser den oss lyset fra fremtiden. Sentrum i stjernen er en blå globe som fortrinnsvis barn kan gå inn i.
Stjernen er et meditasjonsobjekt der den demokratiske arven blir holdt frem som et dialektisk fenomen; lyset går både ut av den
og inn i den - den er transparent og i samtale, vekselvirkning.
Her er artikkel 1:
«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.
De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»
To litterære tekster har dannet inspirasjon for stjernen:
Arnulf Øverlands til en misantrop og Nelly Sachs dikt De ufødtes kor.
Selve navnet er hentet fra en fremtidsroman av forfatteren Franz Werfel,
som flyktet fra Prag til USA under andre verdenskrig.
Til en misantrop (siste strofe)
Hver dag skal tendes som et lengselsbål
og brenne ned før nogen når sitt mål,
og alltid vil du drages mot det fjerne.
Men husk at også Jorden er en stjerne!
Arnulf Øverland
De ufødtes kor
Nelly Sachs
Vi de ufødte
Snart begynner lengselen å skape oss
Blodets strender utvider seg til vår ankomst
Som dugg synker vi inn i kjærligheten.
Ennå ligger tidens skygger som spørsmål
Over vår hemmelighet.
Dere elskende,
Dere lengtende,
Hør, dere avskjedssyke:
Det er vi som begynner å leve i blikkene deres,
I hendene deres, som søker i den blå luften –
Vi er det, som dufter av morgen.
Dere puster oss inn allerede,
Tar oss inn i søvnen
I drømmene, som er vårt jorderike
Der vår svarte amme, natten
Lar oss vokse,
Til vi speiler oss i deres øyne
Til vi taler i deres øre.
Sommerfuglaktige
Fanges vi av lengselens forfølgere
Som fuglestemmer solgt til jorden
Vi de morgenduftende,
Vi de kommende lys i sorgen.
Gjendiktet av Eimund Sand
